Foreningen med Danmark førte til undergang for det gamle norske skriftspråket. Norsk levde videre som talepråk, i et rike der det ble talt mange språk og dialekter. Når kongens undersåtter skulle uttrykke seg i skrift, kunne de gjøre det på dansk, tysk, og islandsk, men ikke på norsk. Dansk ble nordmennenes skriftspråk. De var med på å utvikle og forfine det, og de kalte det sitt ”Modersmaal”. Men i Grunnloven i 1814 blir det kalt ”Det norske Sprog”, og da protesterte danskene. ”Grillen at kalde Dansk Norsk er latterlig”, skrev Grundtvig. Det gjaldt å utvikle et norsk skriftspråk som kunne fortjene navnet, og det kom til å bli gjort til overmål. Mens Norge i 1814 var uten eget skriftspråk, hadde landet to da århundredet var omme, hvert i ulike varianter. Både bokmål og nynorsk er et resultat av fellestidens språksituasjon og bærer preg av det. Uten dansk hadde vi ikke hatt verken bokmål eller nynorsk. Den skriftspråklige adskillelsen er likevel ikke så avgjørende for det dansk-norske fellesskapet i dag, som at det er stadig større problemer med å forstå det talte språket.